«Koffor synge me aldri salmå mi?» Omtrent sånn var det hun sa det, på en samling i Sirdal på begynnelsen av 80-tallet hvor vi snakket sammen om gudstjenesten. Jeg hadde vært sokneprest i Sirdal i et par år og ville gjerne ha synspunkter på salmevalget.
«Salmå mi?» Hvilken var det hun tenkte på? «Å, at jeg kunne min Jesus prise», nr 375 i Salmeboken. Hun fortalte oss hva den salmen hadde betydd for henne. Det ble en fin samtale hvor alle som var til stede, delte noen tanker om salmer som de hadde et spesielt hjerteforhold til. Og jeg fikk en påminnelse om hvor viktig salmevalget i gudstjenesten er.
Salmene skal velges ut fra søndagens tekster og tema. Men like viktig er det å velge salmer som hjelper oss til å uttrykke vår tro både med ord og melodier som vi kjenner oss hjemme i. Dette er en viktig påminnelse i 2017, i forbindelse med feiringen av reformasjonsjubileet.
Martin Luthers store visjon var en gudstjeneste med både bibellesning og salmesang på morsmålet. Han skrev om dette i et brev til sin gode venn og medarbeider Georg Spalatin, sannsynligvis i desember 1523: «Nåde og fred. Etter profeters og kirkefedres eksempel tenker jeg på å skape tyske salmer for folket, for at Guds ord kan bli i folket også ved sangens hjelp». Han klaget over mangel på diktere, og utfordret Spalatin til å bidra. Selv kom han, med sine mer enn 40 salmer, til å bidra mer enn de fleste.
I Luthers salmer merker vi angsten for døden og Guds dom, som var svært utbredt på Luthers tid. Her skinner også hans egen kamp og hans frigjørende oppdagelse igjennom – at man ikke trengte å gjøre seg fortjent til frelse, men blir rettferdiggjort ved troen på Kristus. I «salmå mi» til min gamle venn i Sirdal gjenkjenner vi samme tematikk. «Jeg gikk i blinde, jeg lå i døden, og mørkets fyrste holdt meg ganske fast» (v.2). Og så det frigjørende budskapet i resten av salmen (v. 3-7), uttrykt som takk og lovprisning: «Ha takk, o Jesus for korsets smerte, for døden og for dine mange sår! Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte, og vinteren ble til en herlig vår.»
Jeg merker at jeg synger med hjertet mens jeg skriver disse linjer. Lars Oftedals salme fra 1875, med en norsk folketone, er også blitt min salme. Den uttrykker min tro og mitt håp!
Sindre Eide, sokneprest i Sirdal fra 1979 til 1987