Joh 11,45-53 4. sønd. i fastetida v/soknepresten
Foranledningen til dagens preken er fortellingen om Lasarus som ble vekket opp fra de døde. Det er en sterk fortelling. Jeg ser for meg Marta og Maria, søstrene til Lasarus, som i dyp fortvilelse sender bud til Jesus og sier: ‘Kom, skynd deg, vår bror holder på å dø!’ Jesus kom, men 4 dager for sent. ‘Hvorfor kom du ikke før? Du kunne ha hjulpet oss!’ Vi forstår anklagen.
Likevel skjedde underet, Lasarus ble vekket til liv igjen. Det er ikke vanskelig å se for seg jubelscenene som fulgte! Er det rart at mange jøder kom til tro? Så var det noen som sladret til fariseerne. Det førte igjen til en hasteinnkalling av Det høye råd. ‘Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn.’ Det kunne de ikke benekte. Men hva ville konsekvensene bli? Dette var alvorlig.
Først ville jo mange flere tro på Jesus etter dette tegnet. Det kunne igjen føre til at den religiøse maktbalansen i Israel ville forskyves. Hadde ikke Jesus sagt noe om at hans rike ikke var av denne verden? Hva betød det? Hadde han ikke sagt at han kunne reise et nytt tempel på tre dager? Det kunne jo bety slutten på nåværende tempeltjeneste. Da ville de selv miste sin posisjon. Så lenge det var fred og stabilitet i regionen ville romerne la dem administrere det religiøse liv og samfunn selv. Men ble det uro, ville de raskt intervenere. Det høye råd fryktet altså mest de politiske konsekvensene. Her var gode råd dyre. Noen som hadde en ide?
Da kom Kaifas (overpresten) med et profetisk utsagn: ‘Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.’ Johannes legger til: ‘Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt rundt omkring.’ Med andre ord: Det Jesus holdt på med, var jo å forberede grunnlaget for sin kirke på jord som bestod av både jøder og hedninger.
Av og til kommer man med noen gullkorn uten å være klar over det. Jeg vet ikke om Kaifas forstod rekkevidden av sine kloke ord. Han satte i alle fall tankene i sving hos Det høye råd. Det var bare en ting å gjøre. Jesus måtte stoppes, han måtte ryddes av veien. De begynte å legge planer.
Jesus kom for å skape liv. Det siste tegnet fant sted ved en fire dager gammel grav. Den døde Lasarus ble vekket til liv igjen. Så var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. Han som gav oss liv, skulle selv miste livet. Dette var jo Guds plan helt fra starten av.
Men hva er det tragiske i denne fortellingen? Jeg tror det må være at til tross for de mange tegn og under Jesus gjorde, fornektet de ham som Messias. De tok ikke inn over seg tegnenes betydning. De så heller på Jesus som en trussel mot den religiøse posisjon de selv hadde i samfunnet. Tenk om folket heller ville se opp til ham som deres religiøse leder? Det tåltes ikke. Her måtte alt gjøres for å beholde makten.
Hvordan angår dette meg og deg? Vi vet at Jesus måtte dø for oss. Er det så ille i våre liv da? Ja, skal vi ta vårt ansvar innfor Gud på alvor, er vi helt avhengige av en forsoner. Den forsoningen kan bare Gud selv gi. Vi er faktisk blitt forsonet med Gud gjennom Jesus lidelse og død. Det er vår redning.
For at Gud skulle tilintetgjøre synden og smerten, måtte han selv gå inn i den, smake den og forsone den. Dagens lesetekst fra Hebreerbrevet sier det slik: ‘Vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.’ Dagens andre lesetekst fra 1 Mos 22 handler om Abraham på veg for å ofre sin sønn Isak. Isak spør: ‘Hvor er brennofferlammet?’ Abraham svarer: ‘Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, sønnen min.’ Jesus ble i sin tid det lammet som måtte gi sitt liv for våre synder. Nå eier vi forsoningens gave. Vi har fred med Gud. Takk og lov!
Sokneprest Rolf Eriksen
Takkeofferet i dag, 29. mars er til kyrkjelydsarbeidet i Sirdal. Du kan gi på Vipps til 97181 (avlyst gudstjenesten i Tonstad kyrkje). Arrangement/tiltak som skulle vært i disse korona-tider er enten avlyst, utsatt eller oppfulgt på en annen måte.
-----
Kyrkje og kultur i Sirdal - Salmar
MIN SALME
veke 13/20
MIN SJEL, MIN SJEL, LOV HERREN!
Dette er ein gammal tysk salme frå 1500 talet. Dette er einaste salmen av Johann Gramann i Norsk salmebok. Melodien er endå eldre, frå 1400 talet. Men då eg lærte salmen i konfirmasjonstida, brukte me Lindemans « En Gud og alles Fader». Sidan har dette vore « den rette» melodien for meg.
Presten vår i konfirmasjonstida, prost Skullerud, sette ikkje altfor store kunnskapskrav til oss. Likevel var det TO ting han kravde. Me måtte kunna andre artikkelen i truvedkjenninga, med forklaring, og fyrste vers av « Min sjel, min sjel, lov Herren».
For nokre år sidan møtte eg ein ven frå 1957 kullet. Me kom i samtale om kva Skullerud hadde lært oss, og kameraten min sa fram salmen heilt ordrett! Eg blei så gripen at eg måtte lesa gjennom på ny. Då fyrst såg eg det mektige innhaldet, og kva salmen kan seia oss, også i denne vanskelege tida.
Sven-Egil Testad
Min sjel, min sjel, lov Herren,
og alt hva i meg er, hans navn!
Min sjel, min sjel, lov Herren,
glem ingenting av alt hans gavn!
Han som din synd utsletter
og leger dine sår,
han som ditt liv oppretter
når du til døden går,
han som ny kraft deg sender,
gjør alderdommen ung,
han som deg bær på hender
når tiden faller tung!
Sitt ord han lot oss kjenne,
og hans velgjerninger vi vet;
barmhjertig uten ende
og rik på evig miskunnhet,
han lar sin vrede fare
for alle som gjør bot,
vil ingen salve spare
for sorg og såret mot.
Med nåden sin og trøsten
han all vår angst har stilt,
som vesten er fra østen
langt synden fra oss skilt.
Som mor og far seg kjærlig
forbarmer over sine små,
så lar vår Gud oss herlig
sin nåde ny hver morgen få.
Han vet at vi er svake,
lik gress som visner hen,
slett intet blir tilbake
som reiser seg igjen.
Når høstens stormer jager,
da faller blomsten av.
Slik ender våre dager,
så nær er vi vår grav.
Guds miskunnhet alene
står fast i tid og evighet
for dem som vil ham tjene,
hans kjære barn og menighet.
Fra himlens høye sete
han holder hellig vakt.
Guds engler, som med glede
er vitner til hans makt,
du himmelhær som farer
til jord på Herrens bud,
og alle jorden skarer:
Stå opp og lov vår Gud!
Kilde: Norsk Salmebok (NoS) fra 1985, nummer 297