Luk 24,13-35 2. påskedag ved sokneprest Rolf Eriksen
I går hørte vi om Jesu oppstandelse. I dag handler teksten om Emmaus-vandrerne. Alt finner sted samme dag. Kvinnene kom og fortalte om at Jesu grav var tom. En forferdelig situasjon! Først hadde de mistet sin levende Jesus, nå hadde de også mistet sin døde Jesus. Jeg vet ikke om Maria Magdalena forstod dette. For hun var fremdeles i dyp sorg. Stod der ved graven og gråt. Snakket med gartneren som lurte på hvorfor hun gråt. ‘Si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg gå og ta ham, svarte hun. 1. påskedag inneholder flere øyeblikks skildringer. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen og sett Marias reaksjon, når Jesus sier: ‘Maria!’ Hvorpå hun svarer: ‘Rabbuni!’ (Mester!) Underforstått: Er det virkelig deg? Ser du de tanker som raser gjennom hennes hode?
En annen øyeblikkskildring er da Johannes så inn i graven. Han så kun likkledet ligge der som om Jesus var inntullet i det, men ingen Jesus inni! Han så og trodde, står det. Et sterkt øyeblikk! Men ut over disse øyeblikkene er det fremdeles en uforløst tro vi ser hos Jesu venner. De er forvirret og får ikke ting til å henge sammen.
Få timer senere er to menn på veg fra Jerusalem til Emmaus. En strekning på 11 kilometer. Det finnes bare ett samtaleemne i mils omkrets: Helgens hendelser – og dagens rykter! La oss følge dem på vegen, i dyp samtale, da de blir tatt igjen av en fremmed. ‘Hva prater dere om?’’ Du må være den eneste her omkring som ikke har fått med deg helgens hendelser.’ Den fremmede gjør seg uvitende, og får dem til å fortelle om sin fortvilelse, om knuste forventninger.
Jesus lot dem fortelle. Han lot dem sette ord på tanker og følelser. Jesus viste seg som en god medvandrer og sjelesørger. Han lyttet, uten å avbryte. Da de ikke hadde mer å si, tok han over. ‘Så trege dere er! Står det ikke der at Messias måtte lide og dø, og så gå inn til sin herlighet?’ Alt som har skjedd, var etter Guds plan. Ingenting hadde slått feil. De ble betatt av hva den fremmede sa.
Så var de framme, den fremmede ville fortsette, men de sa: ‘Bli hos oss, dagen heller! Tusener har bedt samme bønn: ‘Bli hos meg! Det er blitt så mørkt hos meg, i tankene mine, i hjertet mitt. Gå ikke ifra meg! Kom inn til meg! Jeg har det vondt! Jeg er fortvilet. Jeg forstår ikke. Jeg sørger. Du ser min nød. Kyrie, eleison.’ ‘Tenk på meg når du kommer i ditt rike,’ sa røveren på korset. Å be er å lukke Jesus inn i sin nød.
Den fremmede ble med inn. Enda en gang tok han regien. Han ba takkebønnen og begynte å dele ut brødet. Da kom det øyeblikket som Emmausvandrerne aldri kom til å glemme. Det var Jesus selv! Enda et fantastisk øyeblikk!
I dag gir Gud oss mange lignende stunder: Når han for eksempel åpenbarer seg i sitt ord. ‘Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn, når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her.’
Stundom er det vanskelig å se at vi er omgitt av Jesus. Men det er fantastisk når du får se inn i evangeliet! Når du hører gleden i vitnesbyrdet fra troende brødre og søstre rundt omkring i verden.
Brant det ikke i våre hjerter da han la ut Skriftene for oss! Emmausvandrerne brøt opp med en gang. Dette måtte de dele. Du og jeg har også noe å dele! Vi har sett Jesus. Måtte denne brannen fortsatt drive oss til videre tjeneste for ham i hjem, menighet og misjon!
‘Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann. Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.’
Takkeofferet i dag går til Israelmisjonen, vi håper at du ønsker å støtte opp med gave selv om du ikke går til kirken denne dagen. Israelmisjonen trenge støtte også i disse korona-tider!
Du kan vipse til 97181 (Tonstad kyrkje)