Alle rettigheter 2020 Sirdal kyrkjelyd

Preken 2. sønd påsketiden. Min salme (Kyrkje og kultur)


 

Joh 21,1-14.  Preken 2. søndag i påsketida ved sokneprest Rolf Eriksen

Det har gått noen dager etter Jesu oppstandelse. En skulle tro at disiplene var blitt overbevist en gang for alltid at Jesus lever. De burde vært overlykkelige for at korsfestelsen hadde fått et lykkelig utfall til slutt. De hadde jo selv møtt ham flere ganger. Men det ser ut som om noe mangler. Hva kan det være?

Jeg tror faktisk ikke at disiplene hadde det så godt. Det var jo fantastisk at Jesus var tilbake, men noe hadde skjedd i forholdet mellom dem. Hadde de ikke alle sviktet Jesus når det gjaldt som mest? Hadde ikke Peter sverget på at han aldri ville svikte Jesus? Hva nå? Jeg innbiller meg at enhver av disiplene måtte gå noen runder med seg selv. Hva slags disippel er jeg? Hva er det som bor i meg? Vil Mesteren ha noe med meg å gjøre nå?

Det som skjedde på stranden denne morgenen fikk avgjørende betydning. Peter og flere av disiplene ville ut på sjøen igjen for å fiske. Dette livet var de vant med. Dette kunne de. Hverdagen var tross alt enklere. Men denne natten fikk de ingenting, det var vel ikke uvanlig. En mann hadde ropt til dem fra stranden og spurt om de hadde fått fangst. Nei, ingenting! Kast garnet på andre siden, svarte han. Da fikk de utrolige 153 fisker uten at garnet revnet. Dette skjedde 200 alen fra land, ca. 100 meter.

Da sa Johannes: ‘Det er Herren!’ Peter reagerte omgående. Han kastet seg i sjøen og svømte inn til land. Men her er en liten detalj: Hvorfor bandt han kappen om seg før han la i vei? Det mest praktiske måtte vel være å svømme uten kappen! Kanskje kappen har noe med verdighet å gjøre? Han skulle jo møte sin Mester igjen. Han måtte da være litt anstendig kledd. Han kunne ikke møte ham halvnaken! Kjenner vi oss ikke igjen i dette? Jeg må ta meg best mulig ut før jeg skal møte noen viktige personer. Åndelig talt er det ingen god følelse å være avkledd innfor Gud. Vi må da ha noe å vise til i møte med ham! Jeg kan da ikke komme slik jeg er! Ville Peter gjøre inntrykk på Jesus ved å kaste seg i vannet for å møte ham før de andre? Det er godt mulig.

Leser vi hele kapittel 21 i sammenheng ser vi tydelig at Jesus nå bruker tiden til å rehabilitere sine venner. Opptrinnet denne morgenen var et ledd i så måte. Vel var Jesus oppstått og disiplene var glade. Men kunne forholdet til Jesus bli som før? Tvilen slapp ikke helt taket. De hadde jo sviktet totalt! En kunne jo ikke bare late som om ingenting hadde skjedd!

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. Peter ser for seg bålet der hos øverstepresten. Han hadde stått og varmet seg mens han ventet på hvordan det ville gå med Jesus. Det var jo da denne jenta hadde spurt om ikke han også var en av Jesu disipler. Han hadde nektet – tre ganger. Da gol hanen, og han oppdaget at Jesus så på ham i samme øyeblikk. Det gikk opp for ham hva han hadde gjort. Det ble for sterkt. Gråten tok ham.

Her på stranden lot Jesus dem spise først. Så innbiller jeg meg at han sa til Peter: Kom, vi to tar en tur sammen. Da kom det uunngåelige: Tre ganger spurte Jesus om Peter elsket ham, tilsvarende hvor mange ganger Peter hadde fornektet Jesus. Spørsmålet stakk dypere for hver gang. Det gjorde virkelig vondt. Til slutt tok fortvilelsen over: ‘Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.’ For hvert svar gav Jesus ham et fornyet oppdrag. ‘Fø mine lam! Vær gjeter for sauene mine.’

Forunderlige Jesus! Han konfronterte ikke Peter med å stille ham til veggs: Hvorfor sveik du meg? Jesu strategi var helt motsatt: Elsker du meg? Oppgjøret måtte til, men nettopp derfor kunne Jesus bygge opp den sønderknuste Peter. Slik møter Jesus oss i dag. Han bryr seg lite om vår prektighet. Det er den ærlige og ydmyke sjel han ser etter, ikke for å trykke oss enda lenger ned, men for å løfte oss opp. Han søker sannhet, ikke løgn. Men til gjengjeld møter han oss med nåde istedenfor krav. Og dersom denne nåden betyr noe for oss, da kan Jesus gjøre oss hele igjen. Da er de beste forutsetninger til fornyet innsats i Guds rike.

--

Takkeofferet

 i dag går til Ung Kirkesang og Norges KFUK/M. Det er til begge formål fordi det er satt opp to gudstjenester i Sirdal denne søndagen, Tonstad kyrkje og Kvævemoen kapell avlyst). Takk for alle gaver! Du kan vippse ved å søke opp Tonstad kyrkje.

2. SØNDAG I PÅSKETIDA – MIN SALME

Min salme akkurat nå, må være: "Påskemorgen," med tekst av Nikolaj F. S. Grundtvig (1843) og melodi av Ludvig M. Lindemann. (1864).

Denne salmen har jeg vært glad i helt fra barndommen, så det er mange minner som dukker opp når jeg hører den. Men mest av alt er det en fantastisk tekst og en nydelig melodi, som underbygger teksten. Tenk at vi har en redningsmann, som har sonet for våre synder hos Gud og gitt oss en ny sang og håp om evig liv!  

Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid;
den har oss givet lyset og livet,
lyset og livet i dagning blid.
Påskemorgen slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.

Redningsmannen er oppstanden,
er oppstanden i morgengry!
Helvede greder, himlen seg gleder,
himlen seg gleder med lovsang ny.
Redningsmannen er oppstanden,
er oppstanden i morgengry!

Sangen toner, vår forsoner,
vår forsoner til evig pris;
han ville bløde for oss å møte,
for oss å møte i Paradis.
Sangen toner, vår forsoner,
vår forsoner til evig pris.

Bøtt er brøden, død er døden,
død er døden som syndens sold!
Nå ligger graven midt i gudshaven,
midt i gudshaven i Jesu vold.
Bøtt er brøden, død er døden,
død er døden som syndens sold!

Mørket greder, englekleder,
englekleder de er som lyn.
Om enn bedrøvet smiler dog støvet,
smiler dog støvet ved englesyn.
Mørket greder, englekleder,
englekleder de er som lyn.

Se, i skarer opp vi farer,
opp vi farer fra grav i sky.
Tungene gløder, Herren vi møter,
Herren vi møter med lovsang ny.
Se, i skarer opp vi farer,
opp vi farer fra grav i sky.

Ingunn B. Tonstad

Tilbake