Preken 5. søndag i påsketiden. Min salme (Kyrkje og kultur)


 

Joh. 15,1-8. Preken 5. søndag i påsketiden ved sokneprest Rolf Eriksen

Lignelsen om vintreet og greinene er en flott tekst. I GT var Israel omtalt som Herrens vingård. Profeten Hosea beskriver Israel som en frodig vinstokk som bar mye frukt. Så lenge Gud fikk ta hånd om sitt folk, var de som en fruktbar vingård. Men da folket falt fra Herren og begynte å dyrke andre guder, forfalt Herrens vingård. Profetene manet folket til å vende om, så Gud enda en gang kunne ta seg av dem.

Nå sier Jesus (i sin avskjedstale): ‘Jeg er det sanne vintreet, og min Far er vingårdsmannen. Jeg er vintreet, dere er greinene. Hver grein som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer frukt. Foruten meg kan dere ingen ting gjøre.’ Her finner vi dype sannheter.

Vi har to plommetrær i hagen vår, samt et par ripsbusker. En snill nabo har tilbudt seg å beskjære plommetrærne våre hvert år. Jeg har lite greie på den slags, men noe vet jeg: Treet skal beskjæres slik at det kan fornye seg og sette nye skudd. Det skal beskjæres slik at syke og skadde greiner fjernes. Beskjæring må til for å slippe inn lys og luft mellom greinene. Da modnes frukten bedre og soppangrep reduseres. Greiner som peker rett opp skal også fjernes. Naboen vår går grundig til verks når han beskjærer plommetrærne. Selv slurver jeg med å beskjære de to ripsbuskene vi har. Det hadde nok blitt mer bær på dem dersom jeg hadde fjernet flere gamle greiner.

Jesus beskriver vårt forhold til ham som greinene på vintreet. Vi skal bære frukt i våre liv. Forholdet til Jesus er alfa og omega. Knekker du ei grein går det ikke lang tid før du ser at den visner. Den har ingen livsforbindelse til stammen. Vi skjønner bildet. Slik må også vi ha livsforbindelse til Jesus. Uten den dør vi åndelig talt.

Har vi livsforbindelse til Jesus? Dette har med tro og etterfølgelse å gjøre. Bli i meg, så blir jeg i dere, sa Jesus. Å bli i Jesus er det samme som å tro på ham. Det er å ha bruk for ham, åpne seg for ham, bøye seg for ham og gjøre hans vilje. Kunnskap om Jesus er ikke er det samme som å ha liv i ham. En kan ha kunnskap om Jesus uten at han er en realitet i våre liv. Heldigvis er det ikke vår sak å dømme om noen har den rette tro eller ikke. Det er bare Jesus selv som vet hvem som har livsforbindelse med ham.

Livsforbindelse har med avhengighet å gjøre. Det er en erkjennelse av at vi ikke klarer oss uten ham. Som greinen suger kraft og næring fra trestammen, slik må vi ta til oss næring og kraft fra Jesus og hans ord, og leve i et bønnefellesskap med ham. Da vokser vi og bærer frukt.

Det ligger dypt i oss å være mest mulig selvhjulpen, også i forholdet til Gud. Slik er naturen vår. Men vi har ikke kontroll på alt, vi klarer heller ikke å leve helt etter Guds vilje. Det kan føles ydmykende å måtte be om hjelp. Her ser vi hvordan Guds Ånd arbeider. Han viser oss litt av det som bor i oss, samtidig viser han at Guds krav til oss er oppfylt i Jesus. Dette er ydmykende for stoltheten, men frigjørende for samvittigheten. Det er denne prosessen Jesus sikter til når han sier: den grein som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.

Så arbeider Gud i oss, og han arbeider med oss. Han steller med oss i kjærlighet. Det viktigste for ham er ikke hvor mye vi bærer frukt (utfører for ham), men at vi søker ham. Da er det hans ansvar å få oss til å bære frukt. Hva slags frukter er det snakk om? Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal. 5,22). Lista kan gjøres mye lenger.

Den som lever nær Jesus vil erfare et rikt bønneliv. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be om hva dere vil, og dere skal få det. Det er et utrolig løfte vi har her. Bønn er våre innerste tanker, følelser, bekymringer og gleder som vi kommer til Jesus med. Og han svarer på mange ulike måter. Om vi ikke alltid ser konkrete svar, så fyller han oss med en indre fred og ro.

Så er Jesus vintreet, vi er greinene. Vi er ett med Kristus som greinene er ett med treet. Så nært fellesskap ønsker Gud med oss. Er ikke det stort?

Takkeoffer til Det Norske Misjonsselskap. Benytt vipps og søk opp Tonstad kyrkje. Takk for offeret.

Soknepresten fikk ikke anledning til å spille inn prekenen på facebook til denne søndagen.

I stedet er det Tormod Helland som kommer med prekenen (facebook). Se og hør han der.

Min salme 5. søndag i påsketida:

Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,

Nr. 858 i Norsk salmebok 2013 (N13).

Ein salme som eg er glad i – og som har fylgt meg i mange år er salmen «Lei, milde ljos». For meg er salmen forma som ei stille bøn til Gud.

Våren 1999 mista me vår elskelege yngste dotter, Åselin, i ei ulykke. Kort tid før ulykka fekk eg tilsendt eit kort frå Åselin. På kortet hadde ho skrive ei fin helsing og salmen; «Lei, milde ljos».

 

Salmen vil for alltid ha ein stor plass i hjarta mitt...

 

Salmen er skriven av engelskmannen J.H. Newman i 1833 og oversett til norsk i 1914 av Peter Hognestad.

 

Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,

lei du meg fram!

Eg går i mørke natt langt frå min heim,

lei du meg fram!

Før du min fot; eg treng ei sjå min veg

så langt og vidt ­- eitt steg er nok åt meg.

 

Du veit det vel, eg bad ei alltid så:

Lei du meg fram!

Eg ville velja sjølv min veg, men no

lei du meg fram!

Eg ville leva fritt, var stolt og strid

og stor i mod – å, gløym den dårskaps tid!

 

Di makt hev signa meg, då veit eg visst:

Du leier enn

i myr og fjell og hei, og så til sist

ein morgon renn,

då til meg smiler engleåsyn blid,

som eg hev elska før, men mist ei tid.

 

Ester Tjørhom

 

 

 

 

Tilbake