preken 17. januar 2021

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.

Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.»  Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat.  Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene.  Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»  «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?  Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.»  Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.  Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»

 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.»  «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus.  «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»  «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen.  «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»  Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far.  Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.  Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.  Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»  «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»7

Joh 4,4-26

Slik lyder Herrens ord

Kjære menighet.

Det var ikke lett å være en kvinne i Jesu tid. Samfunnets struktur var patriarkalsk, der mannen eide både huset og alt innhold inkludert sin kone og sine barn.

Konas oppgave var å stelle både hus, småbarn og å lage mat. Det var faren som senere bestemte hvem døtrene skulle gifte seg med. Det var forbehold guttene å bli lært opp i Toraen, jødenes hellige skrift.

Skillsmisseloven var så urettferdig mot kvinner at Jesus nevnte i møte med fariseerne at denne loven har sin kilde i menneskers harde hjerter.

Kvinner i Jesu tid ble diskriminert mot bare fordi de var kvinner. Kvinnen som møtte Jesus ved brønnen, hadde fått dobbelt opp. I tillegg til å være lite respektert, bæret hun på ett stigma, eller nøyere sagt to: hun var fra Samaria, og hun levde et tvilsomt liv.

At hun kom fra Samaria, hadde mye å bety. Mennesker fra Samaria var jøder, mange var fromme jøder, men de ble ikke anerkjent som fullverdige av de andre jødene. Årsaken for det ligger i historien. På grunn av sammenblanding av forskjellige folk og den resulterende sammenblanding av religioner i de siste århundrene, var samaritanene teologisk ikke fullt på linje med jødene på mange temaer. Hovedstriden mellom jødene og samaritanene på Jesu tid var: "På hvilket sted skal man tilbe Herren?"

Jeg må alltid smile litt til meg selv når jeg hører eller leser noe slikt. Det finnes viktige og mindre viktige problemer og vi mennesker synes alltid at det er vanskelig å finne ut av hva forskjellen mellom dem er – om der er i dag eller om det var for 2000 år siden.

At hun er en samaritansk kvinne, med en viss uanstendig fortid, forklarer hennes oppførsel. Hun kommer for å hente vann klokken 12, det sier allerede at hun ikke nødvendigvis ønsker å møte innbyggerne i byen. Vann hentes i dette området om morgen- eller kveldstidene, da er det kjølig, men ikke når solen er på sitt høyeste. Da tar man en siesta, og prøver ikke å risikere å besvime i varmen.

Den som skal hente vann klokka 12 i dette området, vil ikke bli sett. Denne personen vil ikke møte noen andre. De har allerede fått nok av dømmende blikk, av dumme spørsmål.

Slik har også denne kvinnen det. Hun er en kvinne som har blitt skilt flere ganger, hun står utenfor det gode selskapet – mennene stirrer på henne, konene ser mistenkelig på henne, mødrene synes synd på henne, moralapostler forakter henne, "en hore" sier folk på gaten.

Det er ikke løye at hun prøver å unngå beboernes dårlig skjulte baksnakking ved å gå til brønnen i den største middagsvarmen for å hente vann. Hun vil ikke se noen, og fremfor alt vil hun ikke bli sett av noen. Hun er ensom til tross for at hun har levd i så mange forhold. Hun tørster ikke bare etter vann, hun savner noe, et hjem, trygghet, anerkjennelse, følelsen av å være verdt noe, kjærlighet, hvem vet? Hun var kanskje en av de kvinnene som ikke kunne finne seg inn i et forhåndsbestemt liv som mannens eiendom, men ville bli elsket av sin mann? Det står det ingenting om i fortellingen og sannsynligvis er det absolutt uviktig. Grunnene til hvorfor mennesker gjør slik de gjør ligger hos hver selv og Gud alene vet hva den enkle bærer på, den gang og i dag. Fortellingens hovedtrekk ligger i samtalen mellom Jesus og kvinnen.

Hun ankommer ved brønnen og skjønner med en gang at hun ikke er alene. Jesus sitter her, og han begynner å snakke med en gang. Han ber om vann.

Det var veldig uvanlig på dette tidspunktet, og i dette området, at:

1. En mann og ei kvinne som ikke kjente hverandre snakket sammen, spesielt offentlig

2. En jøde snakket med en samaritansk kvinne

Jesus er tørst og ber om vann. Hvis noen som er utstøtt av det gode selskapet uforventet blir bedt om en tjeneste kan det gjøre utrolig godt, men det er også forståelig at vedkommende først er skeptisk. Kan det etter så mange dårlige erfaringer med andre mennesker hende at det virkelig finnes en som mener det godt med meg? Traumatiserte mennesker tenker ofte slik.

Men Jesus vet hva han gjør. Hvis en ser på hvordan Jesus møter mennesker, trenger man da flere bevis på at han er Guds sønn?

Det første kvinnen skjønte var at Jesus snakket med henne, ikke om henne som alle de andre.

I begynnelsen ser det ut som at samtalen bare er en rekke misforståelser. De snakker om to forskjellige typer vann. Jesus går sakte frem, men han vet hva han gjør. Litt etter litt blir samtalen dypere, rører på sjelen til kvinnen. Litt etter litt oppdager de sammen at alle de ubesvarte spørsmålene om meningen med livet står i en direkte sammenheng med det vi gjør eller opplever.

Som den samaritanske kvinnen tørster vi etter et fullstendig liv. Vi aner at livet er mer enn å stå opp om morgenen og se på en serie om kvelden, livet er mer enn vekkerklokken, jobb og sydenferie, mer enn å handle mat eller vaske i leiligheten, mer enn klær eller et stilig hus. Livet er Guds kjærlighet og nærvær utover rom og tid og gir oss et perspektiv som ingenting annet i livet kan gi oss.  «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen.  Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.», sier Jesus.  Salme 23 sier det enda kortere: «Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.»

En samtale om et hverdagstema blir en samtale om livsspørsmål. Dette er Jesus utrolig god på, han er verdens beste sjelesorger. Kvinnen var ikke den samme da hun gikk hjem fra brønnen. Hun hadde fått et nytt syn på seg selv og på livet sitt.

Det samme kan skje med oss når vi lar oss berøre av Jesus og skjønner at vi på ingen måte er fastlåst i et liv som ikke føles riktig og fullstendig ut. Vi har et uendelig og evig perspektiv hos Gud som alene er livets og kjærlighetens kilde.

Ære være faderens og sønnens og den hellige Ånds navn som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen