Søndagspreken Fastelavenssøndag, 14. februar 2021

Søndagens evangeliet står skrevet hos Johannes i det 12. kapittel

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden.  De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.»  Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.  Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. 

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.  Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.

 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.»  Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres.  Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.  Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»  Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Slik lyder Herrens ord.

Kjære menighet.

På første blikk forventer vi i denne fortellingen en samtale mellom Jesus og disiplene, som spør Jesus om han vil møte noen grekere, men svaret som kommer fra Jesus på disiplenes forespørsel er verken forståelig eller logisk. I grunnen blir vi vitner til en dialog som Jesus holder med seg selv - en dialog som sier mye om Jesus selv, men også om livet. Jeg håper ikke å love for mye. Men dette er alvorlige spørsmål: hva er livet, hvilken mening gir det, hvorfor er vi her? Hvem er vi?  

For det første er det folk på pilegrimsreise i Jerusalem som spør etter Jesus: De ber én av disiplene, Filip, om å få se Jesus. Filip går i sin tur til Andreas, informerer ham, og disse to går sammen til Jesus.

Veldig omstendelig! Hvorfor forklarer Johannes alle disse detaljene? Det spiller jo ingen rolle hvem som diskuterer med hvem, om, når og hvordan Jesus skal møte grekerne. De er bare bakgrunnen for det som foregår i og med Jesus rett før han går mot lidelse og død. Det kommer frem veldig dype tanker om livet og det hjelper at Jesus benytter seg av et bilde for å forklare det ubegripelige.

Hvetekornet som faller ned på jorden og må dø for å leve:

For det første er det et veldig fint bilde, at det ikke finnes en død som tilintetgjør.

Hvetekornet dør, men dør egentlig ikke, det forvandles og bærer frukt.  Jesus beskriver døden som en metamorfose. Det ekte livet kommer etterpå, utvikler seg ut av en kjerne som ligger i oss, det er det vi kaller sjelen. Sjelen oppbevarer livet vårt, ingenting går tapt. Hver hendelse, hvert møte, personer som er viktige for oss har sin plass her. Den gamle kirken lærer oss at sjelen finner sin plass i det livet som utvikler seg i morens mage. Sjelen eksisterer allerede, vil gå ned til jorden for å gjøre de erfaringene vi alle må gjøre som mennesker. Sjelen lærer hvordan livet på jorden er og skjønner at det ofte er smertefullt å være adskilt fra Gud, som er kjærlighet. Sjelen må gå gjennom alle disse ønskete og uønskete erfaringene før den tilsynelatende dør og kommer hjem til sin skaper. Det ligger en mening i alt, selv om det er så mye vi ikke forstår.

Videre sier Jesus: «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.»

Selv om disse ordene nesten virker provoserende, så ligger det utrolig mye trøst i dem.

Hvis vi anser det livet vi har som det eneste livet vi har, glemmer vi vekk hvem vi egentlig er. Det er slik jeg forstår Jesus. Ja, vi skal ta livet på alvor, ta de rette avgjørelsene, men henger vi oss bare opp i det livet, mister vi ut av synet at hjemmet vårt, opprinnelsen og målet vårt, ligger bak denne verden. Den som forstår at dette livet ikke er det virkelige, vil ikke miste forbindelsen til det virkelig viktige, som er Gud og kjærligheten.

«Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.»

Hvis vi klarer å følge Jesus, følger hans tanker og tar de med i livet vårt, så vil vi være tilbake der vi faktisk hører hjemme.

«Nå er min sjel fylt av angst.», fortsetter Jesus. Det høres ut som om han da har forstått hva hans skjebne er. Det ble sjokkerende klart for ham hva meningen med livet hans er, hva meningen med livet generelt er.

Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

De som stod omkring skjønte ikke hva det var, var det torden eller engelens stemme? De forstod ikke, men de var vitner til at det hadde skjedd noe voldsomt.

Jesus forstår: Jeg har allerede herliggjort navnet ditt og vil herliggjøre det igjen. Jesus skjønner: Han tilhører Gud, er forbunden med ham, uadskillelig. Han vil aldri være alene i det som forventer ham.

Han sier det høyt: Denne stemmen gjaldt også dere. Det samme som gjelder for meg, gjelder også for dere. Jeg vil trekke alle til meg når jeg blir opphøyet over jorden. Når jeg har forlatt denne jorden med all sin tristhet og smerte bak meg, så vil jeg ta dere med meg slik at dere kan se hvorfor dere er her.

Johannesevangeliet må leses setning for setning siden det er fylt av dype tanker. Jeg kunne bare nevne noen få, men hvis jeg skulle gi en liten fasit fra denne teksten så er det: Alt vi opplever er fylt av mening, vi er mye større enn vi selv tenker om oss, og ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet.

Ære være Faderen og sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.

Amen