Søndagens prekentekst står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel:

Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.  Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»  Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Matt 16,21-23

Kjære menighet.

Synes dere også at det er vanskelig å forstå at Jesus kaller sin disippel Simon Peter for Satan? Det er nesten slik at man ikke kjenner Jesus igjen.

Vi vet at han ikke var spesielt glad i fariseere og skriftlærde, og at han da ikke var veldig forsiktig med ordvalget sitt. Han kalte dem hyklere, slanger og ormeyngler, men ordet Satan brukte han ikke en gang i forbindelse med sine verste fiender. Så sier han «Vik bak meg, Satan» til Simon Peter? Det er sterkt og enda mer uforståelig når man bare leser de to versene før dagens bibeltekst. Her står det: «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»  Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.  Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke… 

Jeg innrømmer at denne Jesus, som blir fortalt om i dagens bibeltekst, er fremmed for meg. Jeg er mye mer glad i den kjære, milde, forståelsesfulle, undergjørende Jesus, som løfter opp mennesker ved å minne de på hvor verdifulle de er. Denne Jesus formidlet et helt nytt bilde av Gud som frigjør, helbreder og stifter liv.  Denne Jesus gjorde stort inntrykk på disiplene, det er derfor de følget ham. Det er derfor de forlot familie, hjem og en trygg arbeidsplass. De følte at det er noe spesielt med Jesus, de har sett med egne øyner og hørt med egne ører hva han sa og gjorde og ble mer og mer sikker på at avgjørelsen de hadde tatt var rett, de hadde satset på seieren. Jesus var Messias, Guds sønn som har kommet til å rette opp Guds Rike sammen med dem. Tanken på at de var med som ledere i en guddommelig misjon, føltes viktig og behagelig ut og det er veldig forståelig. Leser man imidlertid litt nøyere gjennom samtalene Jesus og disiplene hadde, så legger man merke til at de misforsto Jesus ganske ofte. Mitt inntrykk er at Jesus alltid var ett skritt lenger fremme med sine tanker, og at disiplene hadde det vanskelig med å følge ham.  Alltid når de trodde at de hadde forstått Jesus, ble de irettesatt av han. Spesielt når Jesus begynner å snakke om sin egen død må disiplene skjønne at Gud ikke bare frigjør og helbreder, men at han også kan kreve noe, Guds veier er ikke våre veier, det finnes ikke lys uten mørke. Det vil Simon Peter ikke akseptere, og med ham ikke vi heller. Det er det eldgamle problemet. Så lenge Gud oppfører seg slik vi ønsker, kan vi, i likhet med Simon Peter, bekjenne vår tro på den frigjørende, kjærlige og helbredende Gud. Men så snart vi lider, kollapser dette altfor vakre Gudsbildet. Jesu kunngjøring om at han ville lide og til slutt bli drept, får Peter til å forsvare sitt Gudsbilde mot det Jesus forteller om. Så må Jesus atter korrigere Simon Peter. Med en så heftig reaksjon? Finnes en forklaring for det?  Jesus har så ofte, spesielt i konflikt med fariseerne, pekt på at Gud ikke kan misbrukes for sine egne behov, sine egne ønsker. Poenget er at man ikke bare kan se seg selv, som må vinne en konkurranse, komme i et mål, utpeke seg fra andre som ikke var fullt så suksessrike. Kanskje er han lei av å fortelle det om og om igjen? Hvorfor er dere så anspente? Verdien deres ligger i å være menneske og medmenneske og begge er skapt av Gud. Dere kan ikke legge til mer verdi med å prestere eller med å vise fram et feilfritt og eksemplarisk liv. Dere er elsket og det er en livsoppgave å finne ut av det. Den andre oppgaven deres er å bære korset deres, at dere må si ja til deres egne motsetninger. Dere er ikke perfekte. Dere har ikke bare kjærlighet i dere, men også hat. Dere lykkes ikke bare, dere mislykkes. Dere har ikke bare skinnende sider, dere må akseptere motpolen for å kunne bli ekte mennesker som vil ha del i det ekte livet.  Det ekte livet er ikke perfeksjon, det ekte livet finner dere hvor dere følger meg til tross. Det ekte livet finner dere hvor dere slutter å tenke at noen utvalgte kan slippe mørket, men bare stå i lyset.

Den som har prøvd å formidle en veldig viktig sak til noen som ikke lytter, ikke vil høre budskapet og alltid vet alt bedre, kan sikkert forstå at Jesus begynner å bli utålmodig og sint. Dessuten visste Jesus at sin tid på jorda hadde begynt å renne ut. Jeg forstår det slik at han var nødt til å heve stemmen og benytte seg av drastiske, sjokkerende ord for å få folk til å tie stille og til å endelig lytte. Med all sin makt roper han ut: Dere må slutte å gjøre om deres tanker til Guds tanker! Med andre ord: La endelig Gud være Gud, han er den som kjenner til det ekte livet og kjærlighetens mysterium som ikke deler opp mennesker i perfekte og ikke perfekte, gode og onde slik dere gjør det. I Guds Rike er det rom for alle, men ikke forskjellsbehandling for noen, ikke en gang for Guds egen sønn.

 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen