Kjære menighet.
Endelig er det sommer. Det er lyst, varmt og grønt. Luften er fylt med duften av blomster og kvitring av fugler. I dag skulle vi hatt blomstergudstjeneste med Guds skaperverk som tema. Den norske kirke har et stort ønske om at vi som menigheter markerer en skaperverkets dag for å gjøre oppmerksom på at vi som mennesker bare kan leve i samspill med naturen og at den må tas vare på.
Denne våren har alle prester i prostiet vært med på flere studiesamlinger med temaet «Teologi for en truet jord». Det var interessant og skremmende samtidig, siden vi blant annet ble konfrontert med vitenskapelige fakta som snakket veldig tydelig om at det ikke lenger er rom for klimamål som ligger langt fram i framtiden, men at det må handles nå. Et veldig interessant aspekt som kom fram, var at kirken og kristendommen i veldig lang tid bare har fokusert på mennesket og den forsoningshandlingen mellom Gud og sine mennesker gjennom Jesus. Det ble ikke like mye fokus på resten av skaperverket. Det er synes jeg er veldig synd. I så mange samtaler fikk jeg høre at det faktisk også finnes plasser utenfor kirkebygget der mennesker finner kraft, hjelp og trøst, som for eksempel i naturen, i skogen, i hagen eller opp på fjellet, og jeg har en sterk følelse om at dere her i Sirdal er spesielt glade i naturen. I dag inviterer jeg dere til å, sammen med meg, besøke noen av stedene i Bibelen hvor blomstene vokser frem. Vi starter med skapelsen.
Det står skrevet i 1. Mosebok:
Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.
Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik. Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.
Før dyrene og menneskene ble til, fantes det blomster, urter og trær. De er vakre selv om ingen er i nærheten for å se på dem eller sette dem i en blomstervase. De er fruktbare, selv om ingen ennå har behov for å spise dem. Alle planter har en mening i seg selv, de er ikke mat eller dekorasjon. Her møter vi en Gud som er glad i farger og dufter, i lysegrønt og dypt rødt, i vekst, og mangfold. Denne skapelsesdagen forteller om en verden som ikke enda visste noe om avkastning og profitt. Ikke alt må tjene noe, ikke alt må være effektivt og målrettet. Denne skapelsesdagen minner oss om: Vi lever sammen i denne verden, som søsken, ikke som mestere og underordnede. Vi er tett koblet til plantene, våre «eldre søsken», fordi vi har den samme skaper.
Hver plant har sin mening i seg selv. Den er ikke laget for oss. Og når vi gleder oss over en blomst uten å umiddelbart tenke på hva vi kan bruke den til, så er vi veldig nær det vi kaller for kjærlighet. Jeg ser deg. Jeg liker å være sammen med deg. Jeg er interessert i deg. Jeg er glad for at du er her. Jeg har ingen grunn til å ønske at du var annerledes. Du er du. Jeg vil vokse og blomstre selv - og jeg vil at du også skal vokse og blomstre. Det er nesten påfallende at den elskede igjen og igjen blir sammenlignet med blomster og frukt i Høysangen, bibelens største kjærlighetssang.
Det står skrevet i Høysangens bok
Kjæresten min er en klase hennablomster på En-Gedis vinmarker.
Som en lilje blant tistler, slik er min elskede blant døtrene.
Som et epletre blant trærne i skogen, slik er kjæresten min blant sønnene.
Skaperverket og kjærlighet er knyttet tett til hverandre. Guds storhet og kjærlighet gjenspeiler seg i hver detalj av hans skaperverk. Hvis vi elsker så får denne kjærligheten rom til å utfolde seg. De kjærlige blikkene våre gjør menneskene vakre, de gode ordene våre fyller dem med glede og mot, berøringer skaper en blomsterhage fylt av farger og lykke. Jeg tror at dette ikke bare gjelder et nært kjærlighetsforholdet mellom to mennesker, men også kjærligheten mellom foreldre og barn, venner, arbeidskollegaer og naboer. Vi er alltid avhengige av andre som behandler oss med respekt, gir oss varme og lys, slik at vi kan blomstre og modnes.
Det er én til kjærlighet bibelen snakker om: kjærligheten til visdom. Det er visdom som hjelper oss med å leve i god orden og viser veien til hvordan vi kan leve med hverandre. Visdommen kommer fra Gud og fører til Gud, visdommen gir lykke og glede. Visdommen er lærer, partner, guddommelig ånd - og er som en blomst, en busk, et tre.
Det står skrevet i Siraks bok:
Visdommen priser seg selv og taler med stolthet midt iblant sitt folk.
I begynnelsen, før all tid, skapte han meg, og til evig tid skal jeg ikke forgå.
Som en seder på Libanon skjøt jeg i været, som sypressene på Hermon-fjellet;
Jeg skjøt i været som en palme i En-Gedi,
som en rosenbusk i Jeriko,
som et fagert oliventre på sletten;
ja, som et lønnetre skjøt jeg i været.
Jeg var lik en vinstokk med yndige ranker,
mine blomster gav herlig og rikelig frukt.
Kom til meg, dere som lengter etter meg,
og mett dere av mine frukter.
Å tenke på meg er søtere enn honning,
å få meg i eie er bedre enn nektar.
De som spiser meg, hungrer etter mer,
de som drikker meg, tørster etter mer.
De som lyder meg, blir ikke til skamme,
de som tjener meg, unngår å synde.
Visdom synger, visdom lukter, visdom nærer. Visdom er ikke kalde lover og regler, visdom er fred. Den som lytter til visdommen, blir fri og lykkelig. De som spiser fra visdommens frukt, vil være mette og trenger ikke lenger å tro på falske løfter.
Evangelistene anser Jesus som et visdomsbarn, eller visdommen selv.
Johannes beskriver hvem Jesus er: Skapt fra evighet. En vinstokk der greinene henger på og produserer søte druer som gir næring og glede. I hans nærvær blir mennesker frie for frykt og skyld. Evig visdom personifisert i et levende menneske. Gjennom Jesus lærer vi hvordan livet i felleskap kan lykkes - ikke rart at blomster også er lærere for et liv der vi kan legge våre bekymringer i Guds hender.
Det står skrevet hos evangelisten Lukas:
Se på liljene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.
Måten Jesus levde på inviterer oss til å leve i den samme tillit. Å ikke bære på sine bekymringer og frykter alene, men å ha tillit til Gud og å bli åpen for hverandre og for livet som er fargerikt og mangfoldig og hvor vi alle er knyttet til hverandre siden begynnelsen av denne jorden. I denne tilliten til Gud tror jeg at vi kan tillate tanken om at livet en dag vil komme til en slutt. At vi ikke bare er blomstenes søsken når de blomstrer, vokser og trives, men også når de visner og dør.
Det står skrevet i Peters første brev:
For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset.
Gresset visner, og blomsten faller av,
men Herrens ord varer til evig tid.
I vår forståelse av rom og tid lever verken blomster eller mennesker evig, men Guds ord varer til evig tid. Her blir det tatt opp en tillitserklæring fra profeten Jesaja. Det gamle og det nye testamentet er her samlet i en veldig liten trosbekjennelse: I begynnelsen kalte Guds ord alt til å bli til, det samme Guds ord holder hele skapelsen i livet, og det samme Guds ord vil fortsette å virke selv der hvor vi med våre kunnskaper og evner vil miste kontrollen. I dette ordet er Gud og hele sin skapelse koblet sammen til en sirkel. Mennesker og blomster er en del an den. Må blomstene minne oss om skjønnheten i Guds gode skapelse, om kjærligheten som får oss til å blomstre, om visdommen som kommer til synet i et levende menneske, i Jesus. Må blomstene også minne oss om vår egen forgjengelighet som er hevet i Guds ord som varer evig.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet.
Vi ber med Frans av Assisi:
Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde.
Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre.
Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.
Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.
Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.
Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.
Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.
Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.
Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.
Lov og velsign min Herre og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.