Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
Kjære menighet.
Denne historien om sønnen som kom hjem er en veldig god historie fordi den stiller viktige spørsmål om hvordan vi ser på mennesker og hvordan Gud gjør det.
For å forklare hva jeg tenker på vil jeg gjerne invitere dere til å komme inn et hus som bare eksisterer i vår fantasi. Huset har forskjellige rom og vi vandrer rundt. I det første rommet møter vi faren med sine to sønner han evangelisten Lukas forteller om. Den ene sønnen som er hjemme trofast og hjelpsom, og den andre som bare har et ønske- å komme seg vekk fra tunge, kjedelige jobber-ut i verden hvor man kan ha det så gøy, og han krever derfor sin del av farens formue.
Så går vi videre og kommer til et nytt rom.
Her sitter en ung familie med et nyfødt barn. Begge to foreldre priser seg så lykkelige over at de er blitt foreldre. Disse tre mennesker er nå en enhet, de er så nærme hverandre de bare kan bli. Men sånn varer det ikke for alltid. Et nyfødt barn blir voksen en dag, utvikler seg, utvikler egne tanker, har egne venner, og egne planer om foreldrene er enige eller ikke. Det handler om å gi glipp til barnet en dag. I det rommet her ser vi på en historie om barn vi taper etter hvert fordi de er ikke barn for alltid og når vi hører om sønnen som kom hjem hører vi også om våre barn som kommer til å bli voksen.
Vi åpner døra til det neste rommet. Her sitter en på 16 år og har det veldig vondt. Han lengter etter venner, men ingen er interessert i hans vennskap. Den ekle følelsen å stå utenfor, å bli ledd av, bestemmer hverdagen hans. Han skjønner ikke hva som er feil med han. Han tviler på om han er verdt noe.
Vi kan gå videre til et annet rom. Her sitter en gammel dame som feirer 80 års dagen sin. Der er mange til stedet - to sønner, naboer, venner. Bare den minste sønnen mangler, og dermed er bursdagen hennes ikke slik den skulle vært. Hun takker høflig for hilsener og presanger. Hun feirer sin fest med alle som kom, allikevel er det følbart at den viktigste personen mangler.
Også her følger vi den historien om sønnen som kom hjem siden den forteller oss også om lengsel etter de som er så langt bort. Det handler om den vonde kjærligheten spesielt til en som tilsynelatende ikke føler det samme. Det gjør så vondt.
Så går vi videre og åpner et til rom. Her sitter den som alltid er til stedet, alltid stiller opp, men det blir alltid tatt som en selvfølge. Ingen som takker spesielt for det. Den er nesten usynlig. Den historien handler om våre stille barn og voksne som alltid stiller opp, aldri lager problemer som aldri krever oppmerksomhet, men sitter igjen med vonde følelser om at ingen viser respekt.
Så mange historier kan bo i livets hus. Hvert menneske har sine egne historier. Foreldre som nå sitter alene siden barna lever sine egne liv. De handler om skuffelser og sår. Men de handler også om en far som ikke er langsint, men springer imot sønnen når den kommer hjem. Han er fylt av glede, nesten andpusten springer han med åpne armer, akkurat sånn da den store gutten har vært en søt og liten gutt. De handler ikke minst om en sønn som overvinner sin stolthet og håper på det umulige, men han skjønner samtidig at han har ingen unnskyldning.
Og de forteller om den andre sønnen som sitter igjen med skuffelser og bitre tanker.
Så stopper det heldigvis ikke her. Endelig begynner sønnen å snakke tydelig med faren, og han viser hvor skuffet han er. Da til slutt kommer faren på noe han burde hatt sagt for lengen siden: Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
Vi hører ingenting om han var med på festen, men farens reaksjon har skapt en mulighet til det. Denne historien forteller om at vi kan lykkes, i familien, i menigheten og i samfunnet, at alle kan sitte rundt et bord, de som går ut og de som blir hjemme, de som er stille og de som trenger oppmerksomhet, de som sparer og de som sløser og mange forskjellige mennesker mer. Vi kan ha respekt for hverandre og til slutt komme til å elske hverandre.
Han som forteller denne historien, Jesus, han har demonstrert med sitt liv at det kan fungere. Han satt rundt bordet med rike og fattige, med dannet folk og udannet folk, med hellig folk og de som ble ansett som syndere, og alltid fortalte han nye historier om en far som elsker hver eneste.
Og en ting kunne vi egentlig være glad for. At Gud har tatt i fra oss det store ansvaret som følger med ved å dømme og vurdere mennesker. Det er ingen tvil om at Gud elsker hver eneste av oss. Gud ser det vi oftest overser. Gud vet om ting vi ikke vet, og vi oftest ikke kan vite. Det må vi alltid tenke på når vi synes at den andre er vanskelig. Vi kan drøfte et menneskeliv så mye vi vil. Det er Gud som kjenner et menneske inn og utvendig og det er Han som har sluttordet ikke oss, og han gir sin nåde når og hvor og til hvem han bare vil. Hos Gud får ikke den mest som er best, men den som trenger.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen