Det hellige evangeliet står skrevet hos Matteus i det 14. kapitel
Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. 23 Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.
Kjære menighet
Har dere lyst til å være med på en reise? La oss forestille oss at vi sitter alle i en båt. I samme båt som Peter og vennene hans, den gang på Genesaretsjøen. Sammen med disiplene vil vi oppleve hvor viktig det kan være å ta seg en pause og hvordan skumle stormer kan oppleves. Hvor mye mot livet krever og at man noen ganger kan få våte føtter. Vi skal høre om en redning fra havsnød og vi vil få et kurs i å våge å stole på Jesus.
Da starter vi turen.
Slutt for i dag, sier Jesus til vennene sine. Sett dere ned i båten. Ta en pause. Gå va gårde. Jeg vil gå for å be og kommer senere. Så er han borte.
De hadde nettopp spist femtusen mennesker med fisk og brød. Disiplene skjønner ikke. «Og folket?», kunne de spurt. Det er fortsatt tusenvis som står rundt her. Hvem skal ta seg av dem nå? Men de gikk allikevel om bord. Fordi Jesus hadde sagt det. Så tar de seg en pause etter en krevende jobb, gjør noe helt annet, seilet med båten, kanskje fisket litt, pustet litt inn og ut. Det var egentlig en veldig god idé fra Jesus.
Vi er med i båten og er kanskje liksom litt forvirret. Pause? Gjøre noe helt normalt? Stille? Puste dypt inn og ut? Står det virkelig i Bibelen? Det er så mye å gjøre! Så mange mennesker trenger hjelp. Så mange prosjekter må tas tak i!
Men Jesus sier: pause. Nok. Sett deg ned. Hvor ville han sende oss? Kanskje han sender oss til sengs, i sofaen for å se på en serie eller barne -TV, eller I skogen. Gå ut for en joggetur, eller på kjøkkenet og bak en kake, ta en pause fra leksene, slapp av. Det er en tid for å jobbe og en tid for å ta en pause. Du kan ikke jobbe uten pause. Du må ha påfyll underveis. Det var en god idé, Jesus.
Hvor god idéen med båtturen var gjenstår å se. For det stormer på sjøen, det er mørkt. Vennene i båten blir skikkelig redde. Nå ser de en figur på vannet. Et gjenferd? Nei. Jesus kommer til dem over vannet i stormen. Men vennene kjenner ham ikke igjen. De forventer ikke ham i det hele tatt. Det er bra at Jesus snakker til dem. «Ikke vær redde! Det er meg. Dere kjenner meg.»
Vi er med i båten, kanskje ikke fult så opprørt fordi vi vet at fortellingen ender godt til slutt, og at det ikke var et gjenferd som vennene møtte. Men vi er i samme båt når vi tenker våre stormer. Vi er ikke alltid rolige og avslappede. Vi har angst, vi også. Vi er i båten med våre søvnløse netter, tårer og mareritt. Vi har våre egne gjerferder. Vi er i båten. Vi kjenner frykten i stormen. Kanskje kjenner vi også sinne. Og spørsmålet: Hvor er du nå, Jesus?
Det er viktig at vi husker det vi vet om Jesus. Det vi opplevde med han, eller leste hva andre skriver om han, og hva han selv sa i Bibelen. Det er godt når vi husker hvordan Jesus er. Nemlig en som kommer over vannet i en storm og sier: Ikke vær redd Det er meg. Det er bra å vite noe om Jesus slik at vi kan gjenkjenne han i stormen og si: Å, det er du, Jesus.
Fortellingen kunne slutte her. Båten legger til kai, vennene går i land. Men den slutter ikke, fordi Peter vil ha mer. Han sier: Hvis det er deg, Jesus, så kall meg til deg. Så la meg gå på vannet. Det er ikke nok med bare ord. Peter vil se noe. Han vil oppleve noe. Han vil forstå, vil ha mer. «Kom igjen», sier Jesus. Og Peter går over vannet.
Vi er med i båten. Og kanskje misunnelige på Peter, den måten han snakker til Jesus. Peter er jo alltid litt stor i munnen. Han går ut av båten og gjør det umulige. Er det fornuftig?
Hva synes vi om det? Kanskje vi tenker: Jeg ville aldri våget å komme meg ut for å gå på vannet. Jeg er mer realistiske enn Peter, men føler samtidig lengselen som sier: «Kom igjen!» Livet er fult av muligheter og spennende. Du kan gå på vannet. Oppdag helt nye sider av deg selv. Gjør noe som fascinerer deg. Lær et språk, spill teater, syng, lag mat til 200 personer, eller spør noen om han vil være venn med deg. Det er en stor sjanse for å komme nærmere Jesus hvis vi endelig tørr å gjøre det som vi synes er umulig.
Peter tar det første skrittet og det andre, men så ser han på de høye bølgene, han får kalde og våte føtter, og faller ut i vannet.
Peter roper: «Herre hjelp meg!» Herren gjør det. Jesus holder fast i Peter og sier: Vi må nok fortsatt jobbe litt med din tillit, og manøvrerer Peter inn i båten.
Vi er med i båten og ser risikoen. Hvis vi går ut, kan vi få våte føtter. Det kan gå feil vei, alltid. De som går på vannet kan få motvind i form for hva andre tenker og sier, de kan plutselig bli redde og føle at de ikke klarer det.
Da er det på tid for en «Herre, berg meg!», for å strekke hånden ut mot Jesus som hjelper. Han gjør det på sin måte. I sin tid. Kanskje helt uspektakulært. Jesus får oss til å høre det rette ordet til rette tid. Han sender oss de menneskene vi trenger. Jesus redder Peter og de andre vennene. Han sitter med dem i båten og stormen roer seg. «Wow» sier vennene, kneler ned og kan ikke si noe annet enn «Jesus, du er virkelig Guds Sønn.»
Vi sitter i båten og Jesus sender oss ut på reise. Våre dåpsbarn som står rett i begynnelsen, våre konfirmanter som er i ferd med å erobre livet, og oss voksne som kan se tilbake på mangfoldige erfaringer.
Så jeg ønsker oss alle en god tur. Med pauser i senga, i sofaen, i skogen, på kjøkkenet – uansett hvor vi kan få påfyll. Med stormer der vi husker og gjenkjenner Jesus. Med mot til å gå ut på vannet. Med erfaringen at vi ikke drukner, men blir berget, og med tillit til at Jesus kommer fra Gud og ønsker å bistå i alle livets stormer.