Andakt juleaften


Andakt Juleaften v/ sokneprest Christiane Krahner

Offer til Kirkens Nødhjelp

VIPPS til Kvævemoen kapell, Lunde kyrkje eller Tonstad kyrkje

 

 

Bibelen begynner med fortellingen om hvordan Gud skapte verden.

Da Gud var ferdig, syntes han at alt han hadde skapt var bra og han ble så glad i hele skapelsen. Hver detalj viste hans makt, visdom og kjærlighet. Mennesker er en del av hans skaperverk og høyt elsket av han. Gud har et stort ønske om at alle mennesker har det godt, at de ler, nyter livet, at de selv elsker og deler med hverandre og hjelper hverandre hvis noen får det vanskelig. Men Gud så at han ikke ble helt forstått. Det var for mye frykt blant menneskene. De var ofte så redde, redde for hverandre, redde for selve livet, redde for å ikke være gode nok, redde for å gå glipp av noe. Det var spesielt vondt å se at menneskene også var redde for Gud.  Mennesker som er redde har det vanskelig å spre glede, kjærlighet eller fred. Så skjønte Gud at det ikke var lett å følge ham som man ikke ser, og kom på en veldig klok idé. Han sa: Jeg vil komme til verden for å vise hvem jeg virkelig er. Gud har fått et ansikt i Jesus og derfor feirer vi jul.

Det finnes en fortelling om en liten engel, en liten engel i det store engelskaret vi hørte om fra juleevangeliet. Jeg vil kalle den lille engelen for Angelica- det betyr så mye som engleaktig. Angelica var en stille og snill engel, alltid litt engstelig, og hun syntes at det var skremmende da hele himmelen var i opprør.

Alle hadde fått med seg at Jesus skulle bli født. Gud ville vise seg til verden som et lite barn født i en stall.  For en begivenhet! Og alle ville være med og alle ville at det lille barnet skulle få en verdig og perfekt velkomst. Alle ville hilse på Jesus - med sang, dans og fløyte. De øvde så mye de kunne. Bare Angelica hadde ikke enda fått et oppdrag. Hun krøp inn i det ytterste hjørnet av englesalen da det plutselig kom hundrevis av engler for å øve på å synge. Angelica ble virkelig redd og tenkte: Vil ikke det lille Jesusbarnet bli skremt hvis det kommer så mange, men følte seg samtidig flau for at hun alltid oppførte seg som en reddhare.

Mest av alt ønsket hun bare å sovne. Da ville hun ikke legge merke til det som skjer rundt henne. Så sang hun en vuggevise for å roe seg ned.

Men så ble rommet fylt opp igjen. Fløyteenglene kom sammen og øvde på sangen for Jesus. Igjen hørte Angelica så høye lyder og tenkte: Vil ikke det lille Jesusbarnet bli skremt av så mye lyd? Igjen føler hun seg flau. Hva skulle hun gjøre? Hun hadde ikke fått en eneste oppgave. Hun kunne sikkert ikke brukes til noe.

Så sang hun en vuggevise for å roe seg ned.

Hun våknet av at danseenglene kom inn for å øve og at det plutselig ble mye vind av alle vingene som flagret rundt. Hun tenkte: Vil ikke det lille Jesusbarnet bli skremt av så mye vind? Igjen føler hun seg flau. Hva skulle hun gjøre? Hun hadde ikke fått en eneste oppgave. Hun kunne sikkert ikke brukes til noe.

Plutselig begynte alle klokkene å kime. Det ble hektisk. Alle skyndte seg ned for å hilse Jesusbarnet velkommen. Angelica ble igjen. Uten oppgave. Og hun sang for seg selv en vuggevise for å roe seg ned. Ja, det var best at hun sov gjennom Jesus sin fødsel. Men hun kunne ikke sove. Hun var lei seg, alene, uten en eneste oppgave. Hun gråt og gråt.

Så skjedde det uventete. Erkeengelen Rafael kom og hadde det veldig travelt.

«Kom Angelica! Vi trenger deg så raskt som mulig. Alt det du tenkte på har skjedd! Fløyteenglene vekket Jesus, koret var alt for stort for den lille babyen og vinden fra danseenglene gjorde ham redd - det var for mye for ham - og nå skriker han og er ikke til å trøste!

Vi trenger en engel som forstår redsel, og er derfor en god trøster og som kan en sang mot frykt. Bare de som er redde kan forstå redsel! Det er din oppgave, Angelica!»

Angelica fløy til jorden. Hun fikk lov til å vugge det lille Jesusbarnet i sine armer og trøste han.

Hun som visste hvordan redsel føles ut. Og hun sang vuggesangen for ham.

Og det tok ikke lang tid før Jesusbarnet slumret i armene hennes.

Så hun, den lille engstelige engelen, hadde fått den vakreste oppgaven.

Hun var ikke lenger lei seg fordi hun var redd. Hun tenkte bare på Jesusbarnet. Fordi selv Jesus var redd, ikke bare som barn, også senere som voksen.

Og alle englene har lært noe. De flyr nå rundt for å trøste, helbrede og for å si til menneskene «Frykt ikke. Ikke vær redd. Gud vil alltid være til stedet for alle, fordi han elsker deg.»

For det er nettopp derfor Jesus kom til verden.

 

 

 

Tilbake