Søndagspreken

Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.  De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.  Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.  Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.  Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.

Joh 12,42-47

Kjære menighet.
Hun ligner så mye på sin pappa! Denne likheten, altså…, helt som pappa! Det var det jeg hørte om og om igjen når onkler og tanter kom på besøk til oss, og jeg husker at faren min ble stolt og at jeg likte veldig godt å høre slike uttalelser fordi jeg var veldig glad i min far. De sa akkurat det samme hver eneste gang vi møttes. Da jeg ble eldre syntes jeg at det var veldig morsomt å alltid vite på forhånd hva de kom til å si, og det utløste en del latterkramper hos meg og mine brødre etter at de hadde gått.
Jeg selv legger også jevnlig merke til at andre barn ligner sine foreldre. Og noen ganger kjenner jeg meg igjen også i noen egenskaper jeg husker at mine foreldre hadde.
Akkurat som pappa. Denne setningen passer også dagens prekentekst, i alle fall på første blikket. Så rett etter jul konfronterer oss  bibelordet  med spørsmålet om hvem barnet i krybben, født i en stall, virkelig er. 
Jesus snakker om et oppdrag han har fått og om den som har sendt ham. Ordene er ikke så stemningsfulle og rørende som juleevangeliet, men de åpner for nye og viktige tanker ved å friste oss til å ta en titt bak kulissene i stallen og krybben, slik at vi kan se klarere hvem som er født her.
Etter såpass kort tid etter jul er det et stort hopp vi skal ta -  fram til Jerusalem hvor Jesus fullender sin vei på jord. Her lukkes sirkelen, teppet har allerede falt. Samtalene hans med de religionansvarlige er nå avsluttet.  «Jesus gikk fra dem og skjulte seg for dem», kan vi lese noen vers før dagens evangelium. Alt er gjort og alt ble sagt. Da virker ordene hans nesten som et testament. 
Tenk på hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Dette er viktig, dette må dere huske for å kunne forstå det som har vært og det som vil komme til å skje, og hvilken mening dere kan gi livet deres.
«Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.  Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. 
I ettertid ser vi mange ting klarere, det er en sannhet vi ofte erfarer i livet.  Hele Johannesevangeliet er et tilbakeblikk som konsentrerer seg på det vesentlige. Hvem er Jesus og hva er hans oppdrag.  Johannes begynner sin fortelling om Jesus veldig annerledes enn sine kollegaer. Prologen kalles det første kapitelet in hans evangelium som vi hørte på 1. juledag. Den begynner slik: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud… Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet…»
Jeg synes at det er verdt å sette seg inn i Johannes dype og kloke tanker og relatere dem til det lille Jesusbarnet i krybben for å finne ut av hvordan og hvorfor dette barnet har satt sine dype spor i mennesker og verden fram til i dag, og hva det kan gjøre med oss.
Gud selv møter oss i Jesus.
«Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.  Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.»
Helt som pappa, altså? Det var kanskje litt morsomt å begynne med, men det treffer det ikke helt, mener jeg. Jesus er fullstendig Far.
Hvis et barn ligner på mor eller far i vår verden, vil barnet allikevel forbli en egenstendig personlighet, og oppmerksomme, ansvarsfulle foreldre vil gjerne oppmuntre og hjelpe barnet til å utfolde seg til denne personligheten.
Med Jesus er det annerledes, og det er slik det skal være, selv om det sprenger vår menneskelige måte å tenke på. 
Forholder vi oss til Jesus, forholder vi oss til Gud selv. Det betyr i siste konsekvens: Gud er ikke fjern og sitter på sin trone og ser ned på oss. Gud kommer til verden. Jesus er Gud og Gud er Jesus.
Kjære menighet, er det sant? Tillater Gud sin storhet at han blir en del av verden? At det var vanskelig å tro på, det følger med Jesus fra begynnelsen. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham, skriver Johannes. Det er lett å overse Gud hvis vi møter han i hverdagen. Dette er hva som skjedde med Jesus igjen og igjen. «Verden kjente ham ikke», skriver Johannes. Og det samme skjer med oss hvis jul ikke er mer for oss enn barnet i krybben og våre egne barndomsminner. Vi har fått mye  mer.
Vi har Gud i Jesus og i Jesus har vi en Gud som vender seg ubetinget til oss og som er så nær oss han bare kan være. I Jesus møter vi Guds kraft og energi fordi han kom for å være lys slik at vi ikke må frykte mørket. I Jesus møter vi en Gud som er sterk, mektig og kjærlig som ikke kan fornærmes, som ikke er langsint eller vil ta hevn, men som venter tålmodig og med åpne armer på oss til vi selv har funnet ut hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvem vi hører til, hvor hen vi kommer hjem når denne dagen har kommet. Jeg synes at det er en veldig god tanke i begynnelsen av et nytt år.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen