Søndagspreken


Preken 3. søndag i åpenbaringstiden, 16. januar 2022

v/sokneprest Christiane Krahner Joh 1 15-18

Offer til NMS / Misjonsprosjekt i Equador VIPPS til Kvævemoen kapell

 

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Joh 1, 15-18

Kjære menighet.

Det er herlig å ha et lydanlegg i kirken. Jeg snakker i mikrofonen og dere forstår meg uten at jeg må anstrenge meg så veldig med mindre at jeg glemmer å slå på lyden. Det skjer jo av og til.

Døperen Johannes derimot hadde det ikke fult så enkelt. Han ropte ut, leser vi i teksten. Det må virkelig ha vært slitsomt å snakke til en folkemengde uten mikrofon eller andre hjelpemidler. Jeg også tror at Johannes var så opptatt av at alle skulle få med seg dette viktige budskapet om Jesus at han brukte stemmen sin enda mer enn vanlig. Han roper ut det som virkelig er viktig. Med Jesus begynner noe nytt i Guds og oss menneskers historie. Noe fundamentalt nytt. Jesus ble menneske og vi møter Gud fra ansikt til ansikt. For første gang ble Gud synlig, han snakker, handler, spiser og drikker, sover liksom en av oss. En Gud å ta på, en nær og kjærlig Gud som ser og følger med, en menneskelig Gud. Det er mye lettere å finne en relasjon til en slik Gud, enn til en Gud som virker fjern eller fraværende.

Til slutt sier døperen Johannes det veldig tydelig:  Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Jesus er den, sier Johannes, som tolker Gud for oss og som forklarer hvordan vi kan leve i en god relasjon til Gud.

Evangelisten Johannes tar opp denne utsagn og fyller den med liv. Han forteller historie om historie. Hele spekteret av alt som kan bevege, bekymre, belaste mennesker. Jeg vil bare nevne noen få. Jesus snakker til den samaritanske kvinnen som er utestengt og foraktet bare for sin tro, han redder en utro kvinne fra en horde hatefulle menn som allerede har steinene i hendene, bare ved å si noen få ord.

Da er den kongelige tjenestemannen som er så bekymret for sitt dødssjuke barn, og da er den lamme mannen ved Betesdadammen som ikke fikk hjelp, da er den blindfødte fanget i mørke og håpløshet som i likhet med de andre er utsatt mennesker som jeg vil kalle for «Gudsteoretikere» som spekulerte om synd og skyld i forbindelse med sykdom og et utfordrende liv.

Hva gjør Jesus med alle disse menneskene som var så preget av sin skjebne og så forlatt av sine medmennesker?

Det første, Jesus gjør, er at han ser på dem med varme, oppmerksomme blikk, han bygger opp en relasjon i motsetning til de som forakter og forspotter dem. Så spør han: Vil du bli frisk? Vil du finne ut av hvem du virkelig er? Skal noen eller noe bare bestemme over deg eller vi du erkjenne at det burde være deg som har makt til å bestemme din egen vei? Jesus minner de om sin egen verdi og om at de ikke må føle avmakt eller frykt. Han hjelper til at de tenker framover. Noen ganger er han veldig direkte og ærlig, men det skjer også at han ikke bruker mange ord. Noen ganger får han den andre til å snakke og å si høyt noe veldig viktig. For meg er det å fascinerende at Jesus alltid vet hva han skal si eller gjøre for å friste mennesker til å finne ut av hvem de er og hva meningen med livet deres er. Jesus frigjører, styrker og forandrer.  Her skjer det ikke bare et under, ikke bare helbredelse av en sykdom, her blir menneskene hel på både kropp og sjel.

Det er noe som lover og regler aldri kan oppnå. De er nok viktige for å ordne livet i samfunnet, de kan være et kjennetegn for en demokratisk eller autokratisk regjering, men de er ikke lenger relevante når det gjelder relasjonen mellom Gud og mennesker. Slik leser jeg døperen Johannes når han sier: «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.»

Æraen av det juridiske mellom Gud og oss som det avgjørende kriteriet er over.

Jesus tolker Gud for oss.  Loven han lever er Guds uendelige kjærlighet til oss. Vi kan leve av denne fylden, sier døperen Johannes. Og slik ble det også kunngjort av profetene: Jesus er «Immanuel» som kan oversetter med: Gud er med oss.

Det er virkelig noe, vi burde ta til oss. Vi er i en relasjon til Gud- alltid- uten unntak. Det finnes ikke en uovervinnelig grøft mellom en himmelsk trone og verden vi lever i.

Hvor vi erkjenner at Gud er på vår side skjer det noe. Vi mister frykten og det kan oppstå noe nytt, som er frigjørende og godt.

Det er viktig at vi tar det til oss i begynnelsen av et nytt år som kommer med nye,ukjente utfordringer.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

 

 

Tilbake