Søndagspreken

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.»  Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru.  Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!»  Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»  Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time?  Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»  Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.»  Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.  Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang.  Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.

Matt 26,36-45

Kjære menighet.

Ligger dere også av og til våken om natten? Det gjør i alle fall jeg. Jeg ligger i sengen og tankekarusellen begynner å snurre rundt. Jeg begynner å planlegge hva jeg skal gjøre, hva jeg skal tenke på, hva jeg ikke skal glemme. Og så begynner jeg å bli sint. Det er natt. Det er på tide å sove. I morgen klokken kvart over seks ringer vekkerklokken. Nå må jeg endelig sove, men jeg er lys våken. Bare alle de andre sover. Og jeg er nesten misunnelig for det.

Slike tanker er ikke velkomne, men er ufarlige, de holder oss våkne og stresser oss litt. Og om morgenen ser vi på dem og tenker: Kaffe så sent om kvelden er bare feil, det må jeg tenke på neste gang.

Men det finnes også den andre, den farlige typen tanker som holder oss våken. Slike tanker er like svarte som himmelen ved nymåne. Farlige tanker fullt av bekymringer: Hva er det neste som skal skje? Hva blir det av oss? Hvordan skal dette ende opp? Tanker fulle av frykt. Frykt for tilværelsen, frykt for fremtiden, frykt for livet. Tanker fulle av tvil: Er det vi gjør egentlig fornuftig? Lurer vi oss selv når vi ser på livene våre? Bedrar vi oss selv med det vi tror på? Netter med slike tanker kan vare en uendelighet, vi er ensomme i slike netter, og vi glemmer de aldri vekk. Vi ønsker ikke å oppleve dette altfor ofte, men for øyeblikket tror jeg at mennesker i hele Europa sover dårligere enn vanlig, og for øyeblikket er tankene våre spesielt med de mennesker som opplever hver eneste natt og hver eneste dag som et uendelig mareritt. Vi tenker på familier på flukt, i livsfare, uten mat, uten ly, barn som ikke skjønner hva som skjer, gravide som føder i kjelleren, soldater som mister livet sitt og deres familier som gråter for dem. Vi tenker på gammelt folk som har tapt hele sitt livsverk, som ikke engang har en plass til å bo eller en bil for å flykte. Hvor skal vi? Det slo meg at en stor del av verdens befolkning lever i krig, ødeleggelse og sult, bare mye lenger vekke, og det var enklere å fortrenge. Nå banker krigen på Europas dører og jeg spør: Hva gjør vi? Hva ville Jesus si eller gjøre?

Om mørke og tunge tanker forteller også dagens evangelium. Matteus skriver om Jesus sin mørkeste natt med tanker fullt av frykt, ensomhet, tvil og et stort ønske om at dette begeret kunne gå forbi han.

Helt ærlig – vi liker nok et annerledes bilde av Jesus mye bedre. Vi liker å tenke på han som suveren og kjærlig samtidig, slik som han viste seg da han helbredet Bartimeus, eller sterk og med autoritet da han reddet den utroe kvinnen fra å bli steinet, eller smart og veltalende under Bergprekenen.

Men her i Matteusevangeliets 26. kapitel møter vi en Jesus som er lei seg og opprørt samtidig.

Han og disiplene hadde kommet til Jerusalem for å feire påskefesten, med et høytidelig måltid med lam, usyret brød, bitre urter, vin, helt tradisjonelt som alltid. Men noe var ikke som alltid. Jesus hadde fortalt disiplene sine på forhånd hva som ville skje med ham i Jerusalem: at han skulle lide og dø. Men på én eller annen måte tok ingen dette seriøst og det ble fortrengt. Under festen begynner Jesus på nytt. Med et stort alvor, så tydelig at disiplene ikke lenger kan nekte å lytte. Kroppen min vil bli knust, og blodet mitt vil renne. Jeg kommer til å dø. Dette har Jesus sagt så ofte, men nå blir det mer virkelig. «Noen vil forråde meg», sier Jesus. Han vet også hvem. De avslutter måltidet og går ut til Getsemanehagen.

Klokken tikker. Judas forråder Jesus. Soldater sendes ut for å ta Jesus til fange. Her møter vi en Jesus vi ikke har sett før. Han er redd, opprørt, ensom. Han vil be, men han trenger vennene sine. Peter, Jakob og Johannes skal holde seg våkne sammen med ham. Bli her og våk med meg, sier Jesus til dem. Så går han noen skritt videre, snakker med Gud. Jesus er ikke den store helten som går med oppreist hodet imot sin tøffe skjebne. Jesus sier det rett ut: Han er redd. Guds Sønn ber om en utvei. Hvis det er mulig, la dette begeret gå meg forbi. Mørket og død skal overvinnes. Men finnes det ikke en annen løsning? Og så legger Jesus livet sitt i Fars hender. Ikke som jeg vil, men som du vil. Midt i den svarteste natten finner Jesus ly hos Gud.

Så ønsker han seg litt støtte fra sine venner, en skulder å hvile på, en hånd som trøster, men vennene sover, og han fortsetter alene med å kjempe for et «Ja» til det som må skje.

Så kommer Judas med soldatene, og vi opplever Jesus som vi kjenner og liker ham – suveren og med stor autoritet hindrer han en kamp og går rolig sammen med soldatene.

Kjære menighet. I dag er vi vitner om at også Jesus hadde kjennskap til disse mørke og krevende nettene som holder oss våkne, at han hadde kjennskap til alt som tynger også våre liv- bekymring angst, tvil og fortvilelse. Det er ganske personlig, det Matteus skriver om Jesus. Var det nødvendig? Måtte dette skrives ned?

Jeg vil gjerne si: Ja, det var absolutt nødvendig, og det er tre ting som jeg tar med fra dagens evangelium:

1. Gud er virkelig blitt menneske. I Jesus er Gud så utrolig nær. Vi kan stole på at han kjenner til den mørkeste natten til hver og én av oss.

2. I Jesus viser Gud at vi tar fullstendig feil i vår oppfatning om makt og avmakt.

Kjærligheten i sin tilsynelatende avmakt overvinner alt.

3. Aldri mer er vi ensomme i disse mørke nettene med tanker som gjør oss redde og gjør vondt. Han lover ikke at vi slipper, de tilhører livet. Men Matteus skrev også ned det Jesus lovet etter at han hadde kommet seg gjennom den mørke dalen: «Jeg vil være med dere alle dager, inntil verden ende.» Jeg tror at dette også gjelder for nettene.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen