søndagspreken

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.

Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.  Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’  Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’  Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.  Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. 30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Luk 13,22-30

Kjære menighet.

Der er kjedelig å komme for sent. Kommer jeg bare litt for sent forstyrrer jeg de som allerede er der, kommer jeg mye for sent, har jeg gått glipp av det beste. Noen ganger er det absolutt for sent, arrangementet er over og dørene er lukket.

Det er en ekkel følelse når jeg oppdager at noe er for sent, ord som ikke kan tilbakekalles eller handlinger som ikke kan tilintetgjøres, tid som ikke kan hentes inn igjen.

Finnes det en «deadline» også i livet mitt, og hvis jeg trør over den, også en «point of no return»?

Kan det være for sent - for alltid?

I dagen prekentekst taler Jesus om en slik mulighet.

To forskjellige bilder flyter sammen her, den trange porten og den lukkete døren, de som kommer hjem sent og de som kommer for sent. Jesus benytter seg av dette bildet fordi det var slik i hans tid når du skulle komme deg inn i en stor by. Etter solnedgang er den store byporten stengt. Er man litt sent, kan man fortsatt gå inn gjennom en liten port ved siden av. Men bare én om gangen og bare hvis dørvaktene stoler på vedkommende og slipper han inn.

Men teksten snakker også om at det kan bli for sent, at den som alltid kommer sent vil til slutt komme for sent. Inngangsdøren vil da forbli lukket, selv om man kjenner og elsker de som bor der. Døren vil forbli lukket, og enda verre: De som jeg tror at jeg kjenner, kjenner meg ikke lenger.

Grusomt er det husets herre sier bak døren: Hvor er du fra? Jeg kjenner deg ikke!

Ingenting hjelper: intet minne om tiden man har tilbrakt sammen, felles måltider eller felles interesser: Jeg kjenner deg ikke! Det høres grusomt ut.

Spesielt bekymringsfullt er det at Jesus her snakker om Gud. Gud kjenner ikke de som kommer for sent. Han snakker med dem, men åpner absolutt ikke døren. Gud åpner ikke lenger for en relasjon.

Jeg prøver å forstå dette.

Stadig kommer mennesker til Jesus, sitter ved bordet sammen med han, stiller spørsmål, som for eksempel det dagens tekst begynner med: «: «Herre, er det få som blir frelst?», eller om det er lov å gjøre gode gjerninger på sabbaten osv. Noen ganger er det akademiske spørsmål, noen ganger lurespørsmål, noen ganger forventer den spørrende å bli framstilt som et paradeeksempel for en eksemplarisk tro, men blir som regel skuffet.  Det er stort sett bare spørsmål som bare dreier seg om de personene som spør. Det er ofte mye forfengelighet som følger med disse spørsmålene, men lite ærlig interesse og engasjement. De vil være nærheten til Jesus, men er allikevel distanserte.

Jeg tror at Jesus svarer så hardt fordi han er lei av denne typen hykleri. ‘Du vil vite hvor mange det er som blir frelst? Pass heller på deg selv og på det du fokuserer på i livet ditt’, er svaret som Jesus gir.  

At en dør forblir lukket, har til dels en lang forhistorie. To enkle eksempler:

Barna sover alltid når far eller mor kommer hjem sent om kvelden, partneren sover som regel også. Et fredelig bilde, men vet den som kommer hjem hva som forgår i familien?  Hans eller hennes verden ville gått i stykker hvis forholdet ble avsluttet og døren en dag var lukket. Men levde de ikke allerede lenge på forskjellige planeter? Det finnes et «for sent».

Vi er 20-30 år forsinket når det gjelder å bruke jordklodens ressurser på en bærekraftig måte, men kjører allikevel bare med halv kraft for å snu denne veien. Fortsetter vil slik vil vi på et tidspunkt ønske så inderlig å kunne skru tiden tilbake, men da vil det være for sent.

Hvis mennesker, relasjoner eller miljøet alltid står på andre rekke, vil vi miste hjemmet vårt helt bokstavelig talt, og vi må innrømme at vi har prioritert feil, og at vi var så tankeløse at vi ikke en gang fikk det med oss.

At det kan bli for sent er mindre en trussel enn en logisk konsekvens av våre gjerninger. Vi møter Gud i hver del av hans skaperverk.

Hvis vi tar på alvor at jordkloden vi lever på er skapt av Gud og at alle mennesker er skapt i Guds bilde, hvis vi har i bakhodet at alt vi gjør eller ikke gjør for våre neste, det vi har gjort eller ikke gjort for Gud, så er det en logisk selvfølge at relasjonen til Gud blir avbrutt med at vi tar feil i våre prioriteringer.

Skapelsen er lagt opp til at vi lever med hverandre og i helhet med naturen som omgir oss. Prioriterer vi feil, ignorerer, skader, sårer vi mennesker eller naturen, vil det til slutt ødelegge for oss selv, og da vil vi komme til å gråte og til å skjære tenner. Det er det vi velger selv, men ikke Gud.

For meg er denne bibelteksten som et speil som viser meg hva som skjer hvis vi glemmer vekk hva vi er skapt til, hvis vi prioriterer feil, og hva det betyr å være fjern fra Gud.

Men vi får også lov til å ta et lite kikk på det som skjer bak den lukkede døren. Der er det fest på gang og mange fra alle himmelretninger sitter sammen ved bordet.  Her er det mye håp, og jeg spør: Hvis det stadig kommer inn nye folk fra alle plasser, ville det vært så påfallende om vi også fikk slippe inn?

Jeg tror at vi ville komme oss inn som mennesker som slutter å være for sent ute fordi vi er for opptatt med oss ​​selv. Vi ville komme inn gjennom den trange døren fordi det ikke er så lett å bytte på fokus og gamle vaner. Det vil kreve en stor forandring, men målet er å ikke komme til et point of no return, ved å ha de riktige prioriteringene. Jesus sier andre steder: «Jeg er døren; Hvis noen kommer inn gjennom meg, skal han bli frelst.»

Amen.