Preken Kristi Himmelfartsdag

Kjære menighet.

Det føles nesten som om tiden står stille fra kapitel 13 til kapitel 16 i Johannesevangeliet.

Midt i den dramatikken som fører Jesus dypere og dypere inn i lidelse og til slutt til døden, stanser evangelisten opp for å oppfordre oss lesere eller tilhørere til å  holde pusten mellom det øyeblikket da Jesus bestemte seg for å gå ut til  hagen og det øyeblikket da han og hans venner faktisk gikk ut midt på natten.

Johannes beskriver fotvaskingen, mens de andre evangelistene forteller om nattverden. Han skriver om usikkerheten blant disiplene, og han skriver om hvordan Jesus trøster dem, hvordan han gir dem håp ved å love dem at de har en fremtid. Jesus snakker om freden han etterlater seg, men også om at og hvordan hans venner vil komme til å fortsette på det han selv har begynt på. Alt dette høres ut som et testament, et siste ord, spesielt fordi Jesus avslutter med den enkle oppfordringen: "Stå opp, la oss gå herfra!"

Dette tyder på at de vil gjøre det umiddelbart, men faktisk skjer dette mye senere. I stedet fortsetter Jesus å snakke. Han snakker tre lange kapitler uten overgang, uten forklaring eller begrunnelse.

Tiden står stille. Og en ny tale begynner, om den sanne vintre, om hvordan relasjonen mellom Jesus og disiplene skal være når han, Jesus, ikke lenger er fysisk til stedet. Han snakker om at vennskap og kjærligheten skal holdes levende ved hjelp av en talsmann, og nok en gang om frykten disiplene vil bli grepet av. Selv om de vil ha gode grunner til det skal de ikke være redde, fordi Jesus har seiret over verden.

Akkurat her begynner bibelteksten vi skal drøfte i dag på Kristi Himmelfartsdag.

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:

        «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.   For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.  Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.   Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Her vender Jesus blikket sitt vekk fra disiplene og opp mot himmelen. Det han da sier høres storartet ut, og ubeskjeden.

Noen ganger når jeg drøfter en bibeltekst sammenligner jeg den med et rom.

Det rommet jeg i dag får lov til å ta dere med inn i ligner en tronesal. Her er det skjønnhet, og jeg føler ro og fred. Fylt av ærefrykt blir vi vitner til den uendelig store kjærligheten som fikk Gud til å bli menneske. Jesus og Gud er det samme. Det trekker seg gjennom hele Johannesevangeliet. Gjennom Jesus, gjennom det Jesus gjorde og sa, har Gud prøvd alt for å lære oss mennesker opp i hvem han er og hvordan han er. At han ser med stor kjærlighet på hver eneste av oss, at han ikke dommer, men er nær, følger med oss, hjelper, gir kraft og bærer oss hvor det er nødvendig. Gjennom Jesus ble vi kjent med Gud og fikk vite om at livene våre er omfanget av og innebygd i hans evighet.

Det er så viktig for Johannes å formidle at evig liv ikke er det som kommer etter at vi har dødd. Evig liv er det livet som Jesus Kristus levde. Samtidig er evig liv en gave av Guds åndelige kraft, som blåser som vinden, hvor og hvordan den vil. Evig liv som gave er ikke noe vi kan makte eller kontrollere, men vi kan ta det imot med stor takknemlighet når vi opplever de himmelske øyeblikkene – som kommer oftest når vi ikke forventer dem.

Vi finner det rette gode ordet til rette tidspunkt. Vi finner fred etter en lang krangel. Vi blir berørt og helbredet. Vi forstår hverandre, oss selv eller Gud på en slik måte at våre hjerter blir trygge. Vi blir stille og forstår, fordi alle disse erfaringene gir oss klarhet på en slik måte at vi erkjenner: Vi lever våre liv i en tett relasjon til Gud. Der Bibelen snakker om erkjennelse handler det om mye mer enn en mental forståelse. «Erkjennelse"» betyr nærhet, en dyp fortrolighet og en kjærlig relasjon. For denne relasjonen takker Jesus og uttrykker sitt store håp på at de som er med ham, liksom går sammen med ham inn i dette rommet som er fylt av skjønnhet og Guds herlighet.

Jesus stoler også på at ingen og ingenting kan tilintetgjøre denne relasjonen, ikke engang det som vil følge umiddelbart når han går ut til hagen og sin vei til korset.

Om de som er rundt ham sier Jesus ien bønn som kommer rett etter dagens tekst: "Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem."  Vi hører det og vet at vi hører til, uansett hva som skjer.

Guds himmel er overalt og alle steder og Guds evighet omgir oss på en måte at vi ikke kan falle ut av den. At denne erkjennelsen vokser og modner i oss, at vi vet hvor vi kommer fra og vet hvor vi hører til – kan dette betegnes som vår personlige himmelfart?

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er  og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen